Selv om konkurransen er hard, så synes det til stadighet å eksistere en uutnyttet konkurransefordel som det har vist seg at få klarer å utnytte. Akkurat dette kan mange med driftserfaring bekrefte  fordi opplevelsen ofte er at det kan være langt mellom liv (“brannslukking”) og lære (proaktivitet og forebyggende tankesett). Men hvorfor er det så vanskelig å få til? En viktig del av svaret er at det er komplisert og krever kompetanser som må læres. For produksjon og vedlikehold består av et utall prosesser som interagerer i et komplekst samspill som er alt annet enn overskuelig. En annen del av svaret, som kanskje er vel så viktig, er at nødvendige prosesser og tenkemåter som må til for å lykkes, synes å trives dårlig i dagens ledelsessystemer.

Alternativet er å satse på at konkurrentene heller ikke får det til. For mange er det heldigvis slik at konkurrentene ikke akkurat er verdensmestre de heller. De som ikke fristes av å være middelmådige eller være på grensen til (eller over!) en kaostilstand, må hele tiden må være i bevegelse uten å nå et siste nivå eller enden av regnbuen. Praksis viser at det er mulig å få til, og det er gode eksempler på selskaper som har fått det til i årtier og derved har oppnådd robusthet med god lønnsomhet over mange år.

Eksemplene nedenfor viser organisasjoner som har slitt med å håndtere kompleksiteten, og benchmarkanalyser viser at det i norsk industri også er et generelt behov for å å øke profesjonaliteten.

Brannen på Melkøya

28.10.2020 oppsto det en alvorlig brann på Equinors prosessanlegg i Hammerfest. Brannen medførte store materielle skader og anlegget ble først startet opp igjen 27.06.2022 etter 20 måneders nedetid. Dette i en tid hvor markedet har skreket etter gass og hvor prisene har nærmet seg det tidobbelte siden brannen. Hvor stor milliardtapet blir er ukjent, men 8 milliarder er nevnt av analytikere og hendelsen er definert som en storulykke. Og da var Equinor heldig, for ingen liv gikk tapt. Mer om årsaker til brannen og Equinors tvilsomme læringsevne er beskrevet i Equinors storulykke 2020.

Men så fiks det da!

Følgende er sakset fra Dagen Næringsliv 14.08.2015 hvor sjefen for Flytoget illustrerer nok en typisk utfordring:

“…Linda Silseth Bernander kom fra direktørstillingen i fornøyelsesparken Tusenfryd, der én regnfull sommer kunne føre til trekk i alle nødbremser og full stans i investering og utvikling. Så ble hun ansatt som øverste sjef for Flytoget. Og møtte Jernbaneverket.

– De snakket om kontaktfeil og signalfeil, og jeg sto bare der og: Ja, ok, men så fiks det, da!…”

Det er lett å få sympati med flytogsjefen, “men så fiks det, da!” illustrerer en oppfattelse av at utfordringer knyttet til tekniske systemer er relativt enkle og håndgripelige størrelser. Men at få teknikken til å fungere handler mest om prosesser, folk og ledelse, og minst om teknologi. Man begynner med at ledelsen tar eierskap og følger opp de valgte strategiene for driftsorganisasjonen, og bytter ut ønsker og befalinger (krever ingen kompetanse) med vektlegging av evnen til å forutse spesifikke metoder og aktiviteter som oppnår målene.

Nødvendig onde?

I regnskapet benyttes kostnadsbegreper som: faste-, variable-, direkte- og indirekte kostnader. Dette er alle abstrakte begreper uten relevans for verdiskapingen i bedriftens prosesser. Et rasjonelt kostnadsfokus legger i stedet vekt på kostnader relevante for verdiskapingen, dvs. fokus på de deler av prosessen som enten skaper verdi eller ikke skaper verdi. Fokus på irrelevante kostnadsbegreper er et uttrykk for at økonomistyringen har fjernet seg for lang fra selve produksjonsprosessen.

For vedlikehold blir dette synlig ved at man i regnskapet har posten driftskostnader. I denne posten inngår vedlikeholdskostnader som kun utgjør en mindre del av salgsprisen på produsert vare. Oppsettet gir problemer fordi vedlikehold har en uproporsjonal stor påvirkningskraft på kritiske områder som ikke er synlige i regnskapet. For de abstrakte kostnadsbegreper er løsrevet fra de virkelige kostnader i produksjonsprosessen (som for eksempel uplanlagte stopp). Dette er en akilleshæl i vedlikeholdsledelse og bidrar til at vedlikeholdsledelse konsekvent underpresterer i forhold til god praksis.

Benchmark-undersøkelser viser at det i Norge er et tydelig behov for økt profesjonalisering i driftsorganisasjonene og en del av løsningen vil være å få fram viktige koblinger mellom årsak og virkning – som i dag går under radaren i regnskapet. Belysning av viktige sammenhenger i tydelige tall skjer ved hjelp av målstyring og måltall.

Vedlikehold som “et nødvendig onde” gir tunnelsyn mot kostnadsreduksjoner. Inntekt og kunder er eksistensgrunnlaget, ikke kostnadsminimering.

Verdi som skapes av produksjon og vedlikehold

Sterk fokus på inntekt er viktig for å identifisere skjulte kostnader i form av tapt produksjon og vil ofte være helt avgjørende for å være konkurransedyktig. Driften må levere på livsviktige områder som alle vil kunne skades av en ubalansert kostnadskontroll:

• Sikkerhet
• Produksjonskapasitet                                                            
• Leveringsregularitet
• Kostnad per produsert enhet
• Kvalitet
• Omdømme
• Miljøpåvirkninger

Men mange bedrifter vet dette og har faktisk vilje til å følge anerkjente metoder. Det forsøkes med RCM, LEAN, og andre “private lables” (variasjoner av samme), uten at  suksessen synes åpenbar. 

Faktum er at det først og fremst handler om prosesser, mennesker og kultur. Noen “quick fix” er det bare å glemme. Men gjør man det bra, oppnår man konkurransefordeler som ikke lett lar seg kopiere.